hits

Neste stopp!

Frykten for fordommer

Siden det har gått en stund siden forrige innlegg, skylder jeg dere litt innhold.

Det passer fint. For siden livet i Los Angeles har tatt slutt (i alle fall for denne gang), vil jeg gjerne fortelle litt om hva jeg har lært å av å starte denne bloggen. Jeg vil ikke si at jeg var usikker på meg selv før jeg begynte, og jeg var langt ifra sjenert. Likevel har bloggen både gitt meg mer selvtillit, og gjort meg mye tryggere på meg selv.

Å opprette bloggen var nemlig noe jeg syntes var veldig skummelt. Rett og slett fordi jeg var redd. Redd for å bli stemplet for noe jeg ikke er, for fordommer og represalier.

Å flytte til Los Angeles har alltid vært en drøm. Når den skulle bli virkelig ville jeg dele opplevelsene mine, og fortelle om livet i denne herlige byen. Det ville åpenbart bli en triviell blogg. Og forhåpentligvis en kilde til underholdning for leserne. Men, kunne jeg tillate meg å ha en sånn blogg?

«Ja, hvorfor ikke?» tenker du kanskje. Men for meg var det et vanskelig spørsmål. Jeg var redd for å ikke skrive om noe som var «viktig». Som jente, som ung, som blondine, så burde jeg jo ikke bidra til å skape et inntrykk av at jeg var «en sånn ung og enkel jålejente, som bare ville ha oppmerksomhet. Jeg burde bruke tiden og energien min på å vise det som var bak fasaden. Kanskje gjorde jeg meg selv en bjørnetjeneste.

Men hvorfor skulle jeg la være å gjøre noe jeg hadde lyst til fordi jeg måtte bevise at jeg også er reflektert og intelligent? Jeg innså at det ikke ga mening. Men ofte føles det som vi jenter må jobbe ekstra hardt for å vise at vi duger til noe. Vi må kjempe aktivt mot fordommer, i mye større grad enn menn.

Vi har alle fordommer, og det er greit nok. Det er slik vi orienterer oss i verden. Likevel må vi alltid utfordre dem, og innse at de ofte er feil. Alle oppegående mennesker skjønner nok at det ikke er noen sammenheng mellom utseendet og intelligens. Men teori er én ting. I praksis dømmer vi folk ut fra utseendet hele tiden.

Selv har jeg opplevd det mange ganger. Fra begge kjønn, men mest fra menn. Og jeg er ikke alene.  

Vi jenter blir i mye større grad vurdert ut fra hvordan vi ser ut. Det er ikke rettferdig. Sammenlignet med andre land, er Norge svært likestilt. Norske kvinner har mange rettigheter, vi har gode kvoteringsordninger, og lang fødselspermisjon. Men statistikken viser ikke hele bildet. Vi har fortsatt en lang vei å gå når det gjelder holdninger.  

For meg handler likestilling om å kunne være seg selv -  og samtidig bli møtt med respekt. Uansett om man gir blanke i alt som handler om utseende, eller om man er ei skikkelig jålejente - som meg.

Jeg ser på meg selv som feminist, men jeg vet ikke om alle feminister aksepterer meg som feminist. Jeg er mest sannsynlig fordomsfull, men jeg opplever at feminister ofte dømmer jenter som liker å ta seg bra ut. Vi bør ikke kle oss i inntilsittende kjoler, bruke rød lebestift eller stiletthæler.  Vi bør gjerne droppe sminken, og la håret under armene gro.

Det kan knapt kalles likestilling. En slik holdning er diskriminerende. Det må være lov å være stolt av sitt eget utseende. Vi jenter (og gutter!) må få lov å pynte oss, kle oss flatterende, og være pene - uten at folk setter oss i noen bås. Vi fortjener å bli møtt med respekt, helt uavhengig av hvordan vi ser ut. 

Tilbake til bloggingen. Det er heldigvis ikke sånn at alle dømmer ut fra utseendet. Og jeg hadde kanskje hengt meg litt opp i dette. Men tankene kom ikke ut av intet. De hadde rot i virkeligheten.

Når jeg skriver siste kapittel i Los Angeles-eventyret, har jeg derfor et klart budskap. Det er muligens en klisjé, men det bør gjentas: Ikke døm boka på omslaget. Prøv å se forbi det ytre når du møter mennesker.

Jeg har også en oppfordring til alle som kjenner seg igjen i frykten for fordommer. Det kanskje aller viktigste jeg lærte i løpet av tiden i Los Angeles. For meg har det vært helt grunnleggende for å ha det bra, og være stolt av meg selv: Det vil alltid være folk som synes du er en teit dust. Så bare gi faen! 

Neste stopp

Hei og hopp fra Skottland!

Nå var det jammen meg på tide med en lyd fra denne kanten. Det har vært total stillstand i bloggingen siden jeg kom hit, og det beklager jeg. Det har rett og slett tatt en del tid og energi å finne seg tilrette i et nytt land, og ikke minst, begynne på en mastergrad! 

Men dette lover veldig bra. De første tre ukene har vært fulle av nye inntrykk, veldig sosiale, og veldig lærerike. 

Her ser dere hovedbygningen på skolen, der vi business-studentene har det meste av undervisningen vår. Den er bygget på slutten av 1400-tallet! Det er ganske imponerende. 

Jeg har mye å glede meg over akkurat nå. Jeg har akkurat begynt på det som kanskje blir det mest spennende året i livet mitt så langt! 

Når det gjelder bolig har jeg vært veldig heldig. Jeg bor på en klassisk og ganske enkelt studenthybel. Men den er praktisk, og har uslåelig beliggenhet - midt på campus! Jeg deler fellesarealer med fire andre jenter, fra Canada, Italia, USA og Skottland. Jeg føler at vi allerede har blitt gode venner. Og det vet jeg å sette pris på, for det er ingen selvfølge i et studentkollektiv. Men de jeg bor med er skikkelig koselige jenter. Dessuten har vi mange felles interesser, vi er jevngamle, og studerer alle på masternivå.

Og studiet har så langt levd opp til forventningene. Det er veldig høy kvalitet på undervisningen. For eksempel hadde vi forrige uke intensiv undervisning i ledelse, og da var to toppledere fra næringslivet hentet inn for å sikre at vi fikk mest mulig oppdatert informasjon. Det er kult og har mye å si for motivasjonen. Jeg har jo alltid likt meg ganske godt på skolen, men jeg kan virkelig ikke fordra å måtte lære noe som åpenbart er utdatert - eller som virker veldig lite relevant for det virkelige liv. Nettopp derfor har jeg åpenbart valgt riktig studie nå. En MBA (Master of Business Administration) som jeg nå tar er en veldig yrkesrettet utdanning. 

En annen fin ting er klassen min. Vi har jo alle dratt til denne lille byen nord i Skottland for å gå på skole. Derfor virker alle veldig motiverte, og ikke minst åpne og sosiale. Når ingen kjenner hverandre fra før blir det ofte et godt studentmiljø (noe jeg vet veldig godt etter å ha studert i lille Volda i Norge). Jeg har allerede fått mange venner jeg vil kalle gode. Vi har liksom blitt en liten kjerne allerede. Og faktisk er ingen i denne kjernen fra sammen land. Det synes jeg er litt artig. Mine hittil beste venner kommer fra Tyskland, Thailand, Indonesia, Italia, USA og Nigeria. Men, det aller kuleste, og ikke ta dette ille opp mine kjære landsmenn, er at jeg ikke har møtt en eneste nordmann! Hehe. Det hadde selvsagt ikke vært krise med noen andre nordmenn. Men jeg er glad det ikke er et norsk miljø her. Når jeg først har flyttet utenlands synes jeg det er forfriskende å ikke omgås folk fra den kulturen jeg har vokst opp med. Jeg tror det er sunt. Man tvinges til å være mer åpen. Og man passer gjerne litt mer på hvordan man ter seg. Ikke minst blir man bedre til å snakke engelsk!

Nå skal jeg skrive litt videre på en oppgave før jeg legger meg. Den handler om ei skikkelig kul dame som ble toppsjef i den mannsdominerte bilbransjen, og ved hjelp av mer lagarbeid, kreativitet og enkle mål, sørget for at det igjen strømmet penger inn i det konkurstruede selskapet. Sånt er kult, heia, heia!

Jeg ønsker alle en fortsatt fin uke. Det kommer en ny Skottland-oppdatering om få dager, så følg med! :)

I mellomtiden kan dere titte litt på disse bildene: 

Dette er første skoledag. Da kjente jeg ingen. Men nå kjenner jeg mange! :) 

Dette er inne i den gamle skolegården. 

Når sola skinner er det veldig pent her. Været har stort sett vært ganske fint, men naturligvis langt fra det jeg var vant til i Los Angeles. Men det skal jeg nok takle, jeg er tross alt fra Norge. 

Jeg elsker de gamle bygningene, men de er litt skumle også. Jeg synes i alle fall det er en smule nifst å gå her på kveldstid ...



Som dere ser i bakgrunnen her, er det trange smug mellom mange av bygningene. Noen steder går det nesten ikke an å passere hverandre! Konseptet "universell utforming" var i alle fall ikke innført da disse husene ble bygd. Men det er ganske sjarmerende! 

Som dere skjønner er dette en gammel skole, som samtidig er veldig moderne og oppdatert  når det gjelder undervisningen. Videre er det mange nyere bygninger enn de dere har sett er. Universitetet har tross alt vokst en del siden 1495, da det ble grunnlagt. Foruten de gamle bygningene er biblioteket skolens stolthet. Det ble ferdigstilt i 2011, og er utvilsomt det flotteste biblioteket jeg har besøkt. Dessuten ligger det cirka 20 meter fra studenthybelen min!